Så er vi der igjen. Debatten om «snikislamisering» er godt stoff i valgkampen. Står FrP ved uttalelsene til Siv Jensen, vil Sylvi Listhaug vedkjenne seg dem, og så videre, og så videre. 

Den innflytelsen noen i Norge frykter er ikke snikende, men ganske åpen. Noen av kravene mange muslimer stiller er overkommelige, andre ikke så lett for det offentlige å gjennomføre.  

Hensyn til minoriteters behov

Norge har blitt et sekularisert samfunn, og vi har ikke tålmodighet med, eller forståelse for, at andres religiøse eller religionsbaserte skikker skal respekteres eller tas på alvor. 

Norge er en del av verden, ikke lenger isolert langt mot nord, vi er påvirket av mange kulturer, og det ville være rart om folk som faktisk befinner seg her ikke skulle synes og merkes. I følge Siv Jensen «aksepterer vi stilltiende religiøse særkrav og praksis som strider mot måten vi lever livene våre i Norge».

Så, hvilke av disse særkravene er det mulig å tilfredsstille uten at samfunnet skal gå helt av skinnene? Vil det skade rettssikkerheten om noen i politiet eller i retten bruker hijab?

Vi vil helst at alle barn skal få lik skolegang, men private skoler med ulike religiøse og ideelle formål drives likevel med statsstøtte. Ville en muslimsk skole skape jihad-krigere, eller er det rimelig å tillate de muslimske foreldre som har mulighet til det å velge en skole for sine barn som samsvarer med deres livssyn? Vil imamer som er utdannet i Norge ha en bedre forutsetning for å lede menigheter og moskeer i samfunnet de lever i? Vil bønnerom for drosjesjåfører forstyrre virksomheten deres, og vil det være kostbart? Er det mulig å ta hensyn til eldres preferanser i matveien når de havner på sykehjem eller aldershjem? Vanskeligere enn å skaffe passende mat til veganere, vegetarianere, og folk med forskjellige allergier og intoleranser? 

Religion, lite synlig i norsk hverdag

Vi er opptatt av klesdrakt. At kvinner, inkludert unge jenter som ellers er kledd i «vanlige» klær, bruker hijab, er det ikke lenger så mange som reagerer på, men at noen treåringer også bruker det, har vi vanskelig for å forstå. Det virker rimelig at man kan se ansiktet til folk man forholder seg til, at niqab ikke er akseptert for eksempel ved undervisning på skoler og universiteter, og de fleste vil betakke seg for å bli behandlet av en lege med dekket ansikt.

Segregert svømmeundervisning er ikke praktisk enkelt å få til, og at gatekjøkken skal bruke egne griller og stekeplater til halalmat virker urimelig, tatt i betraktning hva maten som serveres her koster. 

Vi liker å tenke at våre egne skikker er basert på sunn fornuft.

Muslimske klesvaner, matskikker og hygieneregler har også sine praktiske grunner, selv om de er basert på forhold i land langt fra oss. Under pandemien har vi alle måttet forholde oss til håndvaskregler som muslimer ikke ser på som uvanlige. I bydeler i Oslo med mange muslimer har alkoholforbruk blant ungdom gått ned. 

Norge er fremdeles betegnet som et «kristent» land, 66% av befolkningen er fortsatt medlemmer i statskirken, selv om kirkebyggene sjelden er fulle, bortsett fra anledninger som jul, bryllup, barnedåp, konfirmasjoner og begravelser. I hverdagen vil flere og flere si at religion spiller en mindre rolle. For de fleste av oss er det uvanlig at religionen griper inn i dagliglivet på en synlig måte, og når muslimer har et annet, og tilsynelatende nærere, forhold til sin religion, oppfatter vi det som sært og til og med truende. 

Lite trolig at muslimer ønsker å «islamisere» Norge

Når en muslimsk kvinne instinktivt fører hånden mot hjertet i stedet for å rekke den fram for å hilse på kronprinsen, oppfattes det av mange som respektløst overfor  han, og nærmest som majestetsfornærmelse. Kronprinsparet bestreber seg på å være inkluderende, og jeg tror ikke vi trenger å være hårsåre på hans vegne. (Werna Gerhardsen, konen til vår «landsfader» Einar, nektet forøvrig å neie for dronning Elizabeth i 1956, og ville heller ikke neie for andre kongelige, som skikken var.)

Det er interessant at Islam Net anbefaler muslimer å stemme på Kristelig folkeparti i kommende valg. De skårer høyest på spørsmål som er viktige for muslimer, selv om  det samme partiet ikke har stor oppslutning i samfunnet forøvrig. 

Det er naivt å tro at enkelte ekstreme grupper ikke kan gjøre skade, og store ressurser er brukt for å overvåke disse miljøene. De verste terroristhandlingene av muslimer har hittil vært utført i andre land, mens de verste terroristhandlingene i Norge har vært utført av etnisk norske. 

Islam og kristendommen har felles røtter, og har eksistert side om side i mange land i århundrer. Noen forskjeller blir tydelige i et tidligere så homogent land som vårt. Norge har  sendt misjonærer rundt i verden for å omvende folk til vår egen tro. At muslimer i Norge skal islamisere oss virker usannsynlig, vi er ingen «misjonsmark» og stort sett ikke tilbøyelige til ekstreme religiøse holdninger. Er vi så utrygge i vår egen kultur at vi er redde for å bli oversvømt av andre?

Massiv reklame for amerikansk livsstil

I skarp kontrast til motstanden og frykten for muslimsk innflytelse står omfavnelsen av en annen påvirkning: amerikaniseringen. Den mottar vi uten særlige motforestillinger. 

I skarp kontrast til motstanden og frykten for muslimsk innflytelse står omfavnelsen av en annen påvirkning: amerikaniseringen.

Dette slår gjerne folk som har vært borte fra landet i noen år, kanskje tiår. De vender tilbake til hjemlandet, og opplever at Norge har blitt det en beskrev som «Amerikas 51. stat». 

Amerika har lenge vært ansett som selve lykkelandet, der alt er større og bedre enn andre steder. Å være moderne har vært å være amerikansk. Vi er overøst av reklame for alt fra «donuts» og Coca Cola til all verdens andre merkevarer herunder Disney, McDonald’s, Nike, Adidas og Pepsi). 

Særlig ungdom er påvirket av amerikansk livsstil i klær, mat, musikk, og ikke minst et språk, med slang og banning som er temmelig forskjellig fra engelsken de fremdeles lærer på skolen. 

Man trenger ikke være rik for å følge moten, «fast fashion» er billig, produsert som den er i lavkostland av underbetalte arbeidere og med billige råvarer. Og med planlagt begrenset levetid. Det er jo alltid mer der den kom fra. 

Standard klesdrakt for barn og unge er cap, T-shirt, jeans og sneakers. Og gjerne en collegegenser, ofte med logo fra et universitet der man aldri har satt sine ben. Eller, som på t-skjortene, et eller annet merkenavn. På skyggelua står det gjerne NY.  Jakker er prydet med amerikanske flagg. Skoene, som kan være dyre, har også tydelige merkenavn. Det er som en gigantisk reklameoffensiv, ikke bare for varer, men for selve Amerika og amerikansk livsstil. 

Glemt skepsis til amerikansk kulturimperialisme

Musikk «streames», pop, rock, hip hop, og rap er alltid tilgjengelig og dominerer undommens musikkoplevelser. Filmer og videoer, mange voldelige, med innebygd reklame, er ikke lenger forbeholdt TV, men er noe man kan ha med seg  i lomma. Vi reagerer ikke lenger på den utstrakte våpenbruken i amerikanske medier.

Språket, ikke bare hos ungdom, er krydret med amerikansk/ engelske ord og uttrykk, man «digger», alt er kult, og i stedet for å synes eller mene, tenker man. Vi snakker ikke om noe lenger, nå bare snakker vi politikk eller fotball. 

Den trauste matpakka byttes ut med burgere og Cola, alltid lett tilgjengelig fra McDonald’s, Seven Eleven eller Starbucks. 

I en reklame for mektige General Motors under Super Bowl, som ellers ikke er noen stor begivenhet her, ble Norge tidligere i år latterliggjort for satsingen på el-biler, som har et forsprang på deres egen satsing. Dette ble tatt så alvorlig at norske politikere, inkludert statsministeren, sendte tweets i respons. Å bli nevnt i Amerika, er stort, selv om omtalen i utgangspunktet er negativ. 

Innflytelsen fra Amerika er kanskje mest synlig blant ungdommer, men er tydelig i hele samfunnet, i politikken, i forretningslivet, i helsevesenet, i utdanningssystemet, i sport og idrett og, ikke minst, i media. 

For femti år siden reagerte folk på venstresiden på «amerikansk kulturimperialisme». Den skepsisen ser ut til å ha stilnet. 

«The American way», ikke alltid den beste

Politikere omgir seg med rådgivere og PR-konsulenter, forretninger har ikke lenger salg, men «SALE», og reklameplakatene blir større og større. Sykehus er blitt helseforetak og pasienter kunder og brukere som bør være lønnsomme. 

Skolen har blitt mye mer konkurransepreget, og standardisert, og økonomisering og målstyring gjelder. Norske medier er sterkt preget av amerikansk innflytelse. I tillegg til importerte programmer er også de egenproduserte ofte påvirket av stilen, med reality shows  og chat shows. Og sosiale medier er jo i en klasse for seg. 

Norge er selvfølgelig ikke det eneste landet som er påvirket av Amerika. Hele verden forandrer seg, og det er vanskelig å forestille seg en verden før internett og alt det har medført. Millioner av mennesker som før var isolert har tilgang på informasjon og kan kommunisere med hvem de de vil, hvor som helst. Selv om det også har medført utfordringer, ville vi vel ikke være uten mulighetene det gir. 

Amerika har gitt oss musikk, film, kunst og kultur, har hjulpet oss i harde tider, og vi har nytt godt av oppfinnelser og innovasjon fra landet som på mange måter har vært et forbilde for hele verden. Lenge var vårt forhold til Amerika preget av at så mange nordmenn hadde emigrert dit. Vi hadde et bilde av Amerika som mulighetenes land, og var imponert over den livsstilen vi trodde alle hadde der. Vi ville også ha det slik, være moderne og lykkelige. 

Etterhvert som vår egen situasjon har forandret seg og oljen har gjort oss rike, er vi ikke lenger underlegne, vi har «tatt igjen», men vi fortsetter å la oss blende, og å ape etter Amerika. Den delen av amerikansk kultur vi omfavner er ikke den mest høyverdige. Innen sport og idrett er sponsing vanlig, og utøvere betaler prisen, men er det nødvendig at norsk ungdom skal se ut som et eneste stort reklame-stunt for USA? 

Norge er USAs trofaste allierte, og følger villig der amerikanerne leder. I lyset av de siste ukers hendelser går det vel an å spørre om det alltid er like klokt.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.